Kronisk sykdom

Hos storfe er sykdommen «fasciolose » som regel kronisk og uten tydelige tegn på sykdom. Infeksjonen kan likevel føre til produksjonstap på grunn av redusert melkeytelse, dårlig tilvekst eller vekttap. I tillegg kan fasciolose gi dårligere fruktbarhet. Kassasjon av sterkt affisert lever ved slakt gir ytterligere økonomisk tap. Det er derfor ønskelig med lett tilgjengelige og pålitelige diagnostiske tester for den store leverikten for å vurdere om man bør gjøre tiltak for å redusere infeksjonsnivået i besetningen. En mulighet er å ta avføringsprøver, men dette blir sjelden utført. Det kan ha sammenheng med at metoden oppfattes som dyr og arbeidskrevende, samt at mange prøver er nødvendig for en nøyaktig diagnose.

To alternativer til avføringsprøver

To alternativer til avføringsprøver er å teste tankmelka eller å bruke opplysninger fra slakteri angående registrering av store leverikter. Ved NMBU – Veterinærhøgskolen har vi nylig gjennomført en studie som evaluerer disse to metodene som diagnostiske verktøy for den store leverikten i melkekubesetninger.

Parasittens livssyklus

Den store leverikten er avhengig av en mellomvert og en endevert for å fullføre sin livssyklus (se figur neste side). Mellomverten er en damsnegle som finnes i stillestående vanndammer, grøfter, dype hjulspor og lignende. Endevertene for parasitten inkluderer mange dyrearter i tillegg til mennesker. Etter at endeverten har fått i seg parasitten, penetrerer iktelarvene tarmen og borer seg gjennom leveren. Dette fører til skader på levervevet og tap av blod og proteiner. De voksne iktene lever i gallegangene og produserer egg som skilles ut med avføringen. Fordi både sneglen og andre utviklingssteg i parasitten trenger relativt varme og fuktige omgivelser for å fullføre utviklingen, varierer forekomsten mellom områder. I Norge har bønder og veterinærer på Vestlandet og Sørvestlandet uttrykt bekymring for økende forekomst av store leverikter.

Kliniske tegn på sykdom

Tegnene på fasciolose hos storfe opptrer framfor alt på vinterstid. Dyrene kan ha dårlig matlyst, gå ned i hold, bli blodfattige og produsere mindre melk. For å beskytte seg mot infeksjon produserer smittede storfe antistoffer som kan måles i blant annet i melk. Ved slakt blir leveren til hvert dyr undersøkt i kjøttkontrollen av inspektører fra Mattilsynet. Produsentene blir opplyst om funn forenlig med infeksjon med store leverikter (se bilde neste side) på innsendte dyr etter hvert slakteoppgjør. Påvisning av store leverikter blir også oppført i utvidet slakteriregistrering (USR) data. Dette datagrunnlaget gir en oversikt over forekomsten av store leverikter i hele landet.

Tiltak mot den store leverikten

Fordi parasitten er avhengig av damsneglen som mellomvert, blir ikke dyr smittet dersom sneglen ikke er til stede. Grøfting og drenering av beiter er tiltak man kan gjøre for å minske eksponering for sneglen. Et annet alternativ er å avgrense tilgangen til områder man vet er risikoområder for parasitten. Dette kan gjøres ved å for eksempel å gjerde inn eller unngå bruk av disse områdene i det tidsrommet der smittepresset er høyest. I Norge er dette typisk sensommer. I noen besetninger brukes parasittmidler til behandling av leverikter. En utfordring med slik bruk er utviklingen av resistens, noe som forekommer stadig hyppigere andre steder i Europa. Det er svært viktig å motvirke utvikling av resistens i Norge, slik at man bevarer effekten av parasittmidler. Derfor skal disse preparatene kun brukes når det foreligger en indikasjon basert på god diagnostikk, og de må gis til rett tid og i korrekt dose. Samtidig bør beitebruken i besetningen gjennomgås for å finne beitetiltak som kan redusere behandlingsbehovet.

Tankmelk og slakteridata som diagnostiske tester

I studien undersøkte vi om det er mulig å bruke besetningstester for å vurdere belastningen av store leverikter i en besetning. To ulike tester ble vurdert i studien: (1) en tankmelk-test og (2) bruk av USRdata fra slakteriene. Tankmelk – testen måler mengden antistoffer mot store leverikter i tankmelken. Jo høyere denne verdien er, desto mer utsatt er besetningen for store leverikter. Tankmelk fra 437 besetninger i Rogaland og Vestland ble samlet inn og testet for F. hepatica. Fra de samme besetningene ble USR-data gjort tilgjengelige fra Animalia. Som en «USRtest » ble det beregnet hvor stor andel (prosent) av slaktede hunndyr fra hver besetning som hadde anmerkninger for leverikter i løpet av tre år. En positiv test ble angitt som en besetning hvor over 10 prosent av slaktede kyr og kviger har anmerkninger for den store leverikten. Testresultatene fra tankmelk-prøvene og USR-testene ble sammenlignet i en statistisk analyse. I studien fant vi at begge testene har høy nøyaktighet for å påvise forekomst av infeksjoner med den store leverikten i en besetning.

Hva er mulighetene per i dag?

Per i dag finnes det ingen tilgjengelige databaser med en samlet oversikt over slakteri-data på store leverikter over tid for den enkelte storfebesetning. En slik presentasjon vil gjøre det enklere for bønder og veterinærer å bruke disse dataene som en besetningstest. For å bruke slakteridata som en test, må besetningen ha sendt inn et tilstrekkelig antall hunndyr til slakt. I vår studie inkluderte vi besetninger som leverte minst 10 hunndyr til slakt i løpet av en treårs periode. Dersom man har sendt få hunndyr til slakt, er det trolig bedre å ta en tankmelk-test for å vurdere belastningen med store leverikter.

Denne kan bestilles ved Tine Mastittlaboratoriet Molde. Nivået av antistoffer mot den store leverikten er høyest i etterkant av beitesesongen. I studien samlet vi derfor inn tankmelk ved årsskiftet. Ved vurdering av resultatet på tankmelk-testen må man også ta hensyn til andre faktorer, slik som bruk av parasittmidler i forkant av testen. Dette er fordi det tar litt tid før mengden av antistoff går ned etter behandling, og man vil derfor kunne ha et høyt nivå av antistoffer på tankmelk-testen selv om iktene er døde.

Nyttig informasjon om infeksjonsbyrden

Vår studie viser at en test av tankmelk eller bruk av slakteridata kan gi nyttig informasjon om infeksjonsbyrden med store leverikter i en besetning. Prøvesvaret kan hjelpe produsenter og veterinærer med å kartlegge behov for tiltak for å redusere eksponering for smitte. I prosjektet ved NMBU-Veterinærhøgskolen undersøkes det i en pågående studie i hvilken grad infeksjon med leverikter påvirker tilvekst og melkeytelse. Resultatene fra dette kan brukes i en kost-nyttevurdering av tiltak mot leverikter. Samlet vil funnene i prosjektet gi relevant og nyttig informasjon til storfe-bønder i områder utsatt for den store leverikten.